A ragdoll story

God morgen! 30. Mai i fjor kom Dexter og Jax hjem til oss. Jeg kan nesten ikke tro at det har gått et helt år siden da, men samtidig føles det ut som om de har vært er så utrolig mye lengre. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan hverdagen var før de kom til oss, og jeg kan ikke tenke meg en dag uten heller. De bringer så innmari mye glede, og vi har hatt mange latterkuler av rare ting de finner på. For meg er de lykke på fire ben og med masse pels. Og det varmer meg godt å se hvor glad gubben har blitt i dem.

Men vi må starte historien fra start. Jeg gikk utrolig lenge og ønsket meg en pusekatt. En ragdoll. Jeg forelsket meg totalt i rasen. Det kom til det punktet hvor det første jeg gjorde om morgenen var å sjekke instagram kontoer dedikert til katterasen ragdoll, og det var og det siste jeg gjorde før jeg la meg. Jeg saumfarte sider til norske oppdrettere dag inn og dag ut i håp om å oppdage noen som hadde et kull eller planer om kull. Kan vel si at gubben skjønte fort at her ble det snart en katt i hus.

Jeg kom etterhvert i kontakt med en lokal oppdretter her i Trondheim. Hun hadde nylig fått ett nydelig kull, men alle var dessverre booked. Men hun lurte på om vi ville være fôrvert for en 1 år gammen hankatt som trengte et hjem. Vi tenkte litt på det, og kom frem til at det ikke var så dumt. Før jeg rakk å fortelle om avgjørelsen tikket det inn en ny mail fra oppdretteren om at det var en kjøper som hadde trukket seg og det dermed var en kattunge ledig. Og for meg ble det rett og slett veldig vanskelig å skulle velge enten eller.

Jeg hadde gjort en god del research også, og de aller fleste kildene rådet å skaffe to katter om eier(e) var mye borte. Både jeg og gubben jobbet mye, og kom til å jobbe mye i fremtiden. To katter alene har i det minste selskap i hverandre. Det var en såpass stor fordel for oss at vi besluttet å si ja til begge.

Etter en liten måned med forberedelser og innkjøp av utstyr var dagen kommet. Jeg hadde heldigvis fri den dagen de skulle hentes, og dagen etter var det 1.mai. Så de fikk noen dager på å bli kjente med oss før vi skulle begynne å være borte deler av dagene. Min gode venninne Natalie stilte opp med bil og med tomme reisebagger reiste jeg spent for å hente dem hjem. Etter en kjøretur fylt med mjauing, kunne jeg endelig slippe dem fri i hjemmet vårt og ønske dem hjertelig velkommen med klump i halsen.

Jax, som på det tidspunktet var litt over 3 mnd og bitteliten, var bekymringsfri fra start. Han sprang rundt i leiligheten og kastet seg iherdig over lekene. Vi tilbrakte og første natten på sovesofaen i stuen for å kunne følge med dem ordentlig. Jeg glemmer aldri den morgenen, hvor jeg våknet og hadde en purrende liten kattepus sovende på brystet. Han følte seg hjemme fra dag en av.

Dexter var litt over året og far til Jax sitt kull. Han brukte naturligvis de første dagene på å lete rundt i leiligheten vår etter de kjære kattungene sine. Det var hjerteskjærende å høre på. Han var jo vandt med et annen hjem og trivdes ikke. Vi fikk stryke han og leket litt med han, men ellers ville han være i fred. Jeg var så glad den ettermiddagen han endelig la seg ned for å slappe av. Det var litt tungt å skulle akseptere at omstillingen for han kom til å bli en lang prosess. Børsting var en evig kamp, og han ville ikke være sosial me oss.

Likevell, jeg ble jo glad i denne herremannen. Den pusen han var den gang og den pusen han er nå er totale motpoler. Og selv om jeg har hatt mange tunge stunder, mange kvelder hvor tårene har trillet i fortvilelse, mange tanker om hvor dårlig katteeier jeg var, så er jeg i dag glad jeg aldri ga opp. Og til tross for alle disse tunge stundene er jeg veldig glad for at vi er her vi er nå.

Han er kanskje vanskelig å børste enda, men Dexter overrasker oss stadig vekk med å tillate nye ting. Da jeg en helg var syk overrasket han meg ved å ligge ved siden av meg og passe på. Og jeg fikk små tårer i øynene den morgenen han kom å la seg i armkroken til gubben helt frivillig. Og gjett om jeg følte lykke da han gjorde det til meg også noen uker senere.

Per dags dato er de herlige herremanner å ha i hus. To litt forskjellige personligheter. En pus som legger elsk på pappesker som er alt for små, og en pus som prater hull i hodet på deg om du ikke gir han oppmerksomhet når han vil ha det. Jeg er idag en stolt katteeier og jeg lærer stadig vekk noe nytt.